Her er jeg

Litt om historien då Hannah kom til verda.

Terminen var den 18 april. Som førstegangsfødende høre en ofte at det e veldig vanlig å gå over tida, så då det var påskehelg ei veke før termin, tok vi sjansen på å reise til Stord. Det ville jo bli veldig kjedeli å sitte i Bergen aleine alle dei raude dagane.

Fredag ettermiddag for vi nedover, og vi hadde som seg hør og bør pakket sjukehusbagen og den var med. Også bilsete var på plass. En kunne jo aldri vete J

Fredag kveld var vi på besøk hos nokken venna, og vi hadde ingen anelse om ka so venta oss dagen etterpå. Vi spøkte selfølgeli om at fødselen kunne skje når som helst, men hadde egentlig ikkje trudd at dagen ettepå skulle starte slik den gjorde.

Det starta på morgonen påskeafta. Eg fekk ikkje søve, og hadde låkt nederst i magen. Nesten sann so mensen, berre verre. Tenkte først om det var nokke eg hadde spist dagen før, men dobesøk ette dobesøk hjalp ikkje på murringane. Etter ei stund stod eg opp, og murringane fortsatte. I begynnelsen holdt ej d for meg sjølv, dei va ikkje so gale at ej klarte å unngå å vise det. Og ej ville jo ikkje lage nokke oppstyr av ingenting. Ette kvart måtte ej høre om svigers hadde ei varmeflaske ej kunne låne. Det begynte no etter kvart å bli sopass sterke murringa at ej ikkje klarte å motstå å vise det. Då blei det liv. Dette va vel sånn ca i tolv/ett tida på laurdagen. Øystein begynte å bli bekymra om fødselen va i gang, ej va litt usikker, men visste at slike smerte klare ej ikkje å gå me i fleire daga! Svigermor hadde sett det på meg at det var nokke under frokosten, og Katrine begynte å få dårlig tid med å strikke seg ferdig. J

Litt over to begynte vi å ta tida mellom ”riene” (fortsatt usikker om d va d d va), og dei kom no med ca 2 min mellomrom. Oss bestemte oss for å ringe sjukehuset for å høre om vi kunne komme ned å sjekke om fødselen faktisk va i gang eller ikkje. Va jo greit å få vete om d va nokke på gang. Sjøl om d e kort vei te sjukehuset, va d en lang kjøretur. Oss kom selfølgelig ned rett før vaktskifte. Fekk på mej nokken belte på magen, so va d å vente litt. Såg tydelig på apparatet at når nokken av tala steig, so blei d låkt. Seinvakta kom inn og konstanterte at dette va nok rie ja, og ette en undersøkelse hadde ej no 3 cm åpning. Fødselen va i gang!!  Oss blei vist rundt på avdelinga, både der ej skulle fø, og familierommet oss skulle bo på ettepå.

Etter omvisninga tok oss en tur heim igjen te svigers for å pakke ned resten og sei fra at no e fødselen i gang.

Når oss kom te sjukehuset igjen, ca kl 5, tok ej d deiligaste badet ej nokken gang he gjort. Smertene forsvann litt, og ej kunne snakke normalt under riene. Badekar e å anbefale til alle so ska fø! Utruli deili. Dessverre minska virkninga ettekvart og ej måtte opp fra stampen. Riene kom meir og meir og blei sterkere og sterkere. Prøvde sånn vatn i ryggen, men følte ikkje d hjalp so mykje. Berre unødvendig stikking so ej kunne vør foruten. Nålstikka eller når ho sprøyta inn vatnet va faktisk like låkt so ei ri på d tidspunktet. Hadde varmeflaske både nederst i ryggen og magen, smertene va i ryggen eller på magen og tidvis begge plassa samtidig. Den berømte preikestolen prøvde ej også litt. Til slutt blei d lystgassen so blei mi redning.  Smertene forsvann ikkje heilt, men velge å tru at dei blei litt mindre. Ej måtte i alle fall konsentrere mej om litt anna enn smertene når ej skulle puste inn og ut i den maska. Å d tru ej hjalp litt for å få fokuset vekk fra riene.

I 20 tida på kvelden blei d konstantert 7 cm åpning og ej såg slutten. Men timane gjekk og gjekk, og kveldsvakt blei te nattevakt. D va ei svensk jordmor som kom, og ho va veldig grei.  Følte sjølv at den siste tida tok lang tid, men i følgje Øystein tok d ikkje so lang tid. Huska ikkje heilt ka klokka va når ej kunne begynne å presse, men då tenkte ej i alle fall at no e d ikkje lenge igjen.  Huska at når jordmora var der på slutten, sa ho ”pressa på!” ”hold ut!” ”Sånn ja!” ”Bra jobbigt!”, mens Øystein såg at ej blei meir og meir lilla i fjeset og sa ”pust”. J må vel sei at ej hørte mest på jordmora på d stadiumet. J ej ville berre bli ferdig!!

Å plutselig kjente ej at ho kom ut. Å d va utruli deili!! No va smertene vekke, ej kunne puste normalt, livet va herlig! Einaste ej kunne tenke å sei va at ”ej klarte d”, ”no e ej ferdig”.  Å sank tebake i senga me ei nyfødt lita jente på magen.  Å me en nesten like sliten mann ve sia av mej. Må sei ej e ganske imponert over Øystein også, han gjor en fantastisk jobb! Hadde ikkje klart d uten han J

Va veldig rart å ha vesle Hannah på magen ettepå. Ho va so lita å skjønn, me masse mørkt hår!!

Øystein fekk i desse tider et ufrivillig bilde av ei morkake, som d e vanskelig å sei når han blir kvitt! Ej såg ikkje den, men såg at dei målte navlestrengen, tok ut blod frå den osv.

Me Hannah liggende på magen fekk oss oss  litt mat og ej blei sydd…må sei d også gjorde litt låkt, men ingenting i sammenligning me når Hannah va på vei ut d siste stykket!

Ette ei lita stund blei Hannah vegd og målt. 3585 gram va ho, og 51 cm lang. So kom oss ettekvart til rommet vårt der oss kunne søve litt. Ej hadde ikkje søve sia kl 5 laurdags morgon, so ej va ganske sliten. So va d å begynne på vårt nye liv me ei lita jente i fokus J